Hva vil folk si? 

“Hva vil folk si”
Nå har jeg vært og sett filmen og sitter igjen med en del inntrykk. Hvis jeg skal se bort fra å omtale de tekniske og kunstneriske effektene så kan jeg si følgende om innholdet. 
Det var en sterk film som en enkel historie til en jente i en slik grusom situasjon. 
Men når jeg ser på den som en film som skal være med på å belyse en problemstilling har jeg mine tvil.   
I det man skal belyse et konflikttema og komme med en forebyggende eller forsonende løsning er det flere ømme punkter som må bli tilnærmet med omhu. I diplomatiet blir slik språkbruk kalt for pute-språk. Det er et språk som formidler respekt for den andres meninger før du formidler din egen. I de temaene som i dag blir debattert i vårt samfunn, har vi alt annet enn pute-språk for å skape forsoning. Vi snakker om de men vi snakker ikke med de. For å kunne snakke med noen, spesielt i situasjoner hvor man håndterer problemstillinger, må det være noen grunnleggende faktorer som empati, medfølelse, emosjonell intelligens, evne til overveielse og konfliktløsning tilstede for å kunne snakke om å skape gjensidig forståelse. 
Hvis målet med denne filmen var å skape mer forståelse for jenter i Nishas situasjon vil den helt sikkert gjøre det fra et norsk perspektiv. Den setter sterke følelser i gang for oss nordmenn som er helt utenforstående i et slikt sammenheng. Fra Nishas foreldres ståsted virker den mot sin hensikt, siden den er sterkt provoserende og setter i gang forsvarsmekanismen hos folk med de samme tradisjonene. 
Hvis man vil skape varige løsninger i slike situasjoner burde filmen vært rettet mot alle parter, folk med Nishas foreldres bakgrunn burde ikke ha fått følelsen av å måtte forsvare seg. Den burde ha hatt en mer human tilnærming til Nishas foreldre som i grunn ikke er onde mennesker, ut ifra en slik tilnærming ville det vært lettere å sette i gang tanke-mekanismen og føre de videre mot forståelse og gitt dem muligheten til å bli en del av løsningen. 
Ikke minst var det trist å se fremstillingen av barnevernet som allerede har et ekstremt dårlig rykte blant innvandrere. Barnevernets fremstilling forsterker bare forestillingene til de som frykter det. En bjørnetjeneste til en del i innvandrer samfunnet som sårt trenger mer tillit til slike instanser. 
Jeg tenker at kunst er det sterkeste verktøyet for å skape forsoning i konflikt situasjoner, hvis man klarer å skape en balansert tilnærming til begge parter i en konflikt, vil man kunne klare det de mest dyktige diplomatene noensinne ikke har evnet å gjøre. Jeg håper at mennesker som har kunstneriske midler til rådighet bruker de med omhu og tenker seg nøye igjennom før de formidler sine subjektive perspektiver. Hvis målet var å skape mer forståelse for alle parter i slike situasjoner, er jeg dessverre dypt skuffet. Kvier meg for å si det, men jeg falt fort i klisje følelsen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: